Av Leif Gøran Wasskog.

– Antallet sure oppstøt som kom fra de etablerte partiene da Pasientfokus lanserte sin stortingsvalgliste, er ganske oppsiktsvekkende, skriver Leif Gøran Wasskog.

Når krybben er tom, bites hestene – heter det i et gammelt ordtak. Knappe tre måneder før valget krangler Alta-politikerne som aldri før. Eimen av desperasjon ligger i lufta. Velgerne i Alta ber om resultater.

Oppslutningen for de politikere som ikke har levert på sine løfter, er sterkt fallende. Sykehus til Alta er fremdeles den hete poteten, selv om diskusjonen nå har fått et annet perspektiv i form av krav om fødeavdeling og akuttavdeling til Alta.

Antallet sure oppstøt som kom fra de etablerte partiene da Pasientfokus lanserte sin stortingsvalgliste, er ganske oppsiktsvekkende. Man kan stille spørsmålet om hvorfor en er så lite raus overfor nykommeren Irene Ojala. Janteloven eksisterer tydeligvis i beste velgående hos de etablerte partiene. Det mangler ikke på dommedagsprofetier på hvor galt det kan gå om man kommer inn på tinget som enkeltrepresentant fra en politisk liste.

Demokratiet er heldigvis levende i Norge. Det har evne til å ta til seg signaler og omforme det til gode beslutninger og ofte gode kompromiss. Muligheten til å stille liste til valg er en viktig kanal for å sikre representasjon for de interessene partiene ikke vil prioritere eller klarer å fange opp. Det skal vi være glade for. En politisk liste er ikke løsningen på alle onder – men det er et sunnhetstegn at Pasientfokus ser ut til å få god oppslutning. Det er sunt for demokratiet at politiske lister har en plass.

Enkeltmenneskets påvirkningskraft skal ikke undervurderes enten det gjelder Greta Thunbergs stillferdige kamp for klimaet eller Rosa Park som nektet å sette seg bakerst i bussen og dermed ga startskuddet for protestene mot raseskillet i USA.

Det er en lærdom å ta med seg fra den legendariske Aune-lista og Anders Aunes tid på Stortinget. Politikk handler om så mye mer enn hvor stor stortingsgruppe du har bak deg. Gjennomslag i politikk handler om politisk handverk, personlighet og forhandlingsevne. Én representant fra en politisk liste kan utgjøre stor forskjell. Vi har med oss arven fra Anders Aunes arbeid den dag i dag. Aune-lista kom i stand på bakgrunn av misnøye med de etablerte partiene. Akkurat som vi ser i Finnmark i dag. Aune hadde vilje til makt og hadde gjennomføringsevne. Hardt arbeid og politisk håndverk betyr mer enn luftige vyer og store planer.

Det er et faktum som mange glemmer: Partier er ikke en forutsetning for demokratiet i Norge. I 1814 var det ingen partier. Derfor var ikke partier nevnt i den opprinnelige grunnlovsteksten. Først i 1884 ble de to første partiene stiftet. Det tok likevel 100 år etter det igjen før begrepet partier ble tatt inn i grunnloven. Heller ikke i Stortingets forretningsorden er partienes stortingsgrupper nevnt i særlig grad.

Det er heller ikke slik at partiene «eier» sine stortingskandidater. En stortingsrepresentant er personlig valgt og fortsetter ut perioden på Stortinget selv om han eller hun melder seg ut av partiet de ble valgt inn på. Stortingsrepresentantens forhold til sine velgere er samvittighetsbasert selv om noen ynder å fremstille det som et kontraktsforhold eller et forhold definert av partidisiplin. For velgerne handler det om tillit og forventninger om resultater fra representantene som de har stemt på. I Alta handler det om at velgernes tillit til regjeringspartiene og FrP er brutt. De har ikke levert og kan ikke forvente å oppnå ny tillit. Enkelt og greit. Andre partier som AP, SP, MDG og SV har gjort det veldig tydelig at de ikke vil tale Altas sak på Stortinget.

Hvem skal da Alta-velgerne se til når de går inn i valgboden? Den enkleste sjekken er å lese partienes stortingsvalgprogram. Står det noe der om fødeavdeling og akuttilbud i Alta? Alta er spesifikt nevnt i to punkter i dagens regjeringserklæring. Var det da for mye forlangt å kreve at disse to punktene ble videreført i partienes stortingsvalgprogram for neste periode? Stortingsarbeid handler om forhandlingsevne og kompromisser. Hvordan skal en representant få gjennomslag for sine hjertesaker i stortingsgruppen sin, når det ikke engang er prioritert i eget stortingsvalgprogram?

Partier er kun en praktisk innretning for å organisere politisk aktivitet på. Stortingsgruppene er viktige og spiller en betydelig rolle i Stortingets arbeid. Men det hjelper fint lite å ha en stor stortingsgruppe bak deg, hvis man ikke klarer å få gjennomslag hos sine egne. Det samme gjelder fylkestingsgruppene.

Vi er i en situasjon der nesten alle Alta-politikere har liten eller ingen gjennomslagskraft i egne parti og som følger liten gjennomslagskraft i stortingsgruppene sine eller i fylkestingsgruppene. Et godt eksempel på det er saken om båtforbindelse til Årøya. En sak som nå nærmer seg en parodi. Ja, vi vet at man ikke kan frakte drivstoff på en båt som ikke er sertifisert for å frakte det. Ja, vi skjønner at vi ikke kan bruke en utrangert reserveferje som ikke er sikkerhetsklarert. Ja, vi innser at man ikke kan legge til kai med en båt som ikke er tilpasset kaia eller omvendt. Men alle disse tingene visste fylkestinget og administrasjon på forhånd.

Nå som valget nærmer utfordrer de lokale fylkestingspolitikerne hverandre i Altaposten til å få til noe, men hva? Har Alta-politikerne i fylkestinget satt så godt inn i saken at de kan skissere en løsning? Det holder ikke å peke på problemet. De må komme med forslag til løsning. Denne kampen skulle vært ført og vunnet i fylkestinget av Alta-politikerne – ikke som en politisk duell i Altaposten. Fergeforbindelse til Årøya er en banal bagatell i den store sammenhengen, men ikke det engang klarer de etablerte partiene å løse.

Politikk handler om vilje til å skape endring til det bedre og ha stamina til å levere på man har lovt. Her skiller Hammerfest-politikerne seg klart ut. De vil og klarer å få det til. Det skulle ikke forundre meg om de får til en flyplass på Grøtnes. De har kommet langt på vei uten å ha en eneste Hammerfest-politiker på Stortinget i denne perioden. Og det skulle ikke forundre meg om de får det til selv uten Hammerfestordfører Marianne på tinget i neste periode.

Resultatet blir to «store» flyplasser Alta og Grøtnes, ca en times kjøring fra hverandre der begge får et begrenset passasjergrunnlag. Det gir også en økning i responstid på 30-45 minutter for transport av akutte syke mennesker som kommer med ambulansefly til Grøtnes og skal inn til det nye sykehuset i Hammerfest. Den «lille» halvtimen kommer i tillegg til en allerede lang ambulansetransport for mange, og for noen akutt syke vil det være akkurat de få minuttene for mye. Med andre ord ingen god rasjonell løsning som kommer fellesskapet i Finnmark til gode.

Men valget i år handler ikke bare om én sak. Det handler dypest sett om Altas rolle i enten Troms og Finnmark eller det som kan bli løsningen – Finnmark som eget fylke igjen. Det som alle kanskje har innsett er at vi kan ikke gå tilbake i tid til det som var. Vadsø kan ikke være det selvskrevne valget som fylkeshovedstad. Alta, som hadde nærmere 30 prosent av folketallet i det gamle Finnmark, kan ikke leve med å bli neglisjert i et nytt Finnmark.

Vi skal vel heller ikke ta for gitt at Troms og Finnmark i tilfelle blir delt opp i to etter de gamle fylkesgrensene. I alle år har Alta-politikerne sittet nederst ved bordet i fylkesting- og stortingssammenheng. Det kan ikke lenger fortsette.

Sykehussaken er dermed del av et større bilde. Den er et klart eksempel på man foretar irrasjonelle beslutninger som ikke gir best mulig bruk av begrensede ressurser. Man overser befolkningsgrunnlag, demografisk utvikling, valg av optimal beliggenhet og transportvurderinger. Sist, men ikke minst man tillegger ikke rekruttering av fagfolk riktig vekt.

Det bekreftes av NRKs oppslag 7. juni om problemene med rekruttering av fagfolk til Melkøya. Folk vil ikke bo i Hammerfest. Det samme vil gjelde for det nye sykehuset i Hammerfest som ligger et steinkast unna Melkøya. For å omskrive Shakespeare: Noe er råttent i gamle Finnmark fylke.

Det store spørsmålet er om Alta-samfunnet ønsker å være uten innflytelse i fylkessammenheng og i den store sammenhengen. «Når krybben er tom, bites hestene» betyr i denne sammenheng at i dårlige tider kan gode venner bli fiender. Hva hjelper det Alta-samfunnet om politikerne sitter og peker på hverandre i Altaposten? Hvilke problemer løser Alta-politikerne med å fortelle hva som ikke går og hva som ikke er mulig?

Ved stortingsvalget i år vil det et nytt alternativ for velgerne – Pasientfokus. En bredt sammensatt liste av dyktige folk fra forskjellige ståsted i livet og politisk. Det er en liste jeg er stolt av å være del av. Jeg håper alle vurderer den og ser nærmere på hver enkelt kandidat. Det er et godt lag.

Og til slutt – velgerne bestemmer og godt er det!

Innlegget sto som et debattinnlegg i Altaposten 14.juni 2021