Av Irene Ojala, Pasientfokus

Mimrestund.

Jeg innrømmer det gjerne. Det sitter litt i kroppen å ha jobbet slik vi i Pasientfokus har gjort i fire år. Vi har reist mye, snakket med mange politikere, leger, pasienter og familier. Vi har gjort noen sprell også – som da vi reiste til Oslo for å ha en politisk punktmarkering på Eidsvolls Plass utenfor Stortinget sist oktober. Det var under trontaledebatten. Det var hyggelig at så mange politikere takket «Ja» til å møte oss.

Vi tok med oss respateksbord, fire rørstoler, kaffetrakter og pasienthistorier. Vi inviterte samtlige partier til vårt bord – det var ett år igjen av inneværende stortingsperiode. Vi ønsket å gi politikere en siste mulighet til å endre tilbudet for pasienter i vår region – endringer til pasientenes beste.

Når idéen kommer- og vi bestemmer oss for at vi skal reise, må vi med en gang starte jobben på mange felt. Vi må søke tillatelse hos Stortinget for å ha en punktmarkering. Politiet må også kontaktes. Når det er klart begynner vi arbeidet med å inngå avtaler med politikere. Det tar tid. Mens dette pågår planlegges tema vi må snakke om, temaer vi har snakket om før, vi trekker de lange linjene slik at vi ikke blir tatt for kunnskapsmangel. Det visuelle på plass, telt, bilder, helheten skal stemme, det skal lages brosjyrer og trykkes hefter.

Det vanlige folk ser.

Og mens tankene mine flyr litt hit og dit tenker jeg på kvinnen som gikk forbi teltet vårt, hun stoppet opp, snudde og kom tilbake for å lese teksten på teltet vårt. » Pasientfokus» leser hun stille, «for flokken vår i Alta, Kautokeino og distriktene…… det høres så snilt ut – så ekte, ingen krig og roping bare en stille fokus på oss pasienter – for vi er jo alle det en eller annen gang i livet. Så vakkert at noen vil reise fra Finnmark ned til Oslo med et slikt vennlig budskap til politikere – det kan de umulig være uenig i. «

Kvinnen fikk med seg to postkort. To kort – tegnet av barn og unge i Alta. Postkortene ble levert til alle politikere vi møtte, med et håp om at de skulle svare de unge på ulike spørsmål og temaer de unge ønsket svar på. Kvinnen tok i mot postkortene med glede. De skulle hun henge på veggen. » Så fine postkort! De viste alvoret – og jeg håper våre politikere vil se dybden i barnas og deres budskap. Lykke til med jobben for bedre sykehustjenester i hele Finnmark.» Hun forsto at Pasientfokus jobber for Alta, Kautokeino og våre distrikter – og hun forsto at det ville komme hele Finnmark til gode.

Jeg fortalte hvor mange møter vi hadde hatt på Stortinget. At det var vanlige folk som bidro til reisene med vipps og donasjoner. At arbeidet vi gjorde var på dugnad. Gratis. Jeg sa noe slik: «Det blir interessant å se hva politikere faktisk gjør med kunnskapen de får fra syke velgere. Hvis de ikke gjør noe med sykehusstrukturen i Finnmark og i Distrikts-Norge fortjener de faktisk ikke tilliten vi velgere gir dem.» Det er kvinnen enig i – så vinker hun lett, takker for at hun fikk bruke av min tid- og så var hun vekk.