For neon dager siden traff jeg en av mine godt voksene venner. Min venn kan ikke forstå hvorfor en tidligere minister og nåværende parlamentarisk leder på Stortinget for Arbeiderpartiet uttalte seg om ordet «sliten.» Det var en sak på TV2 som hadde gjort inntrykk. Var det slik, Irene, at vi vanlige folk ikke skal bruke ordet «sliten»? Godt spørsmål – ikke sant? «Var det det hun sa – så var det vel det hun mente,» svarte jeg.
Min gode venn fortsatte: «Det er et moralsk dilemma at politikere snakker slik, hvor har de sin kunnskap fra? … På den annen side – hva skal de med arbeidsmoral når de ikke har arbeidet slik at de blir kroppslig og psykisk slitne…..?»
Minn venn har gjort det – arbeidet både med kropp og sinn. Min venn forstår ikke hvordan politikeren våger å uttale seg… hun har for eksempel ikke snakket med min venn. Hva vet vel topp- politikere fra dagens Arbeiderparti om den vanlige arbeider i Norge? De er jo en stor gjeng med ledere som har millioner på bok. Min venn har ingen millioner, men siter med dårlig økonomi.
Det har seg slik: Min venn ble syk og uføretrygdet før pensjonistlivet ble en del av inntektsgrunnlaget. Min venn ble også alene. Men har funnet seg en livsledsager og de to eier et hus sammen et sted i en liten kommune i nord. Så hvordan går det ?- spurte jeg.
«Jo,» sa min venn. «Vi er to pensjonister som ble ufør grunnet sykdom som følge av hardt kroppsarbeid og arbeid med folk. Vi er det som går under begrepet «utslitt,» Vi er «utmattet» og snart utbrent. Men når jeg sier det så føler jeg at jeg bør skjemmes – på grunn av det toppolitikeren fra AP sa. Den skammen vil jeg ikke bære.»
Min venn blir sliten av å leve et magert liv, eller være fattig. Min venn sa videre:
«Nå lever vi to et magert liv. Rentene på boliglån har steget, maten har steget, bensin og diesel gjør at vi ikke kan dra på besøk til våre venner eller våre barn så ofte. Hytta kan vi ikke bruke så ofte. Det må jo gå – men jeg har stemt på Arbeiderpartiet i alle år. Bortsett fra valget i 2021 og 2025. Da stemte jeg på, ja du vet. Jeg skal stemme blankt ved neste valg. For politikere fra Arbeiderpartiet og andre partier har tatt fra meg respekt for dem. Jeg kan ikke stemme på politikere som ikke lytter til folket…. hva skal vi med dem?»
Hva skulle jeg si til slikt? For min venn har et godt poeng. Hva skal vi med politikere som er mest opptatt av partienes makt?
Det finnes ingen ord som dekker min venns fortvilelse. Jeg trur man må ha vært syk for å forstå hva det vil si å være syk. Og man må ha vært sliten for å forstå hva det egentlig er å være sliten. Det er ikke en diagnose som politikere skal bruke uten å ha erfart folks utfordringer. For de utfordringene er helt individuelle. Folk er forskjellige – og når politikere ikke forstår det – er det på tide de finner noe annet å ta seg til.
Ordene min venn sa til meg var noe jeg hadde hørt før: » Det er et moralsk dilemma at politikere snakker slik, hvor har de sin kunnskap fra? … På den annen side – hva skal de med arbeidsmoral når de ikke har arbeidet slik at de blir kroppslig og psykisk slitne…..» Hvor? Jo, jeg kom til å tenke på et bilde som er på Stortinget. Jeg har brukt litt tid for å finne det fram. Og jammen fant jeg det på Stortingets digitale kunstoversikt. Jeg legger bildet ved: Les teksten under bildet, så forstår du hva jeg mener.
Politikeren mente at «man skal være mer forsiktig med å si at man er sliten». Hvorfor skal folk være forsiktig med å si hvordan de har det? På hvilket grunnlag kan en politiker, helt uten kunnskap om den enkelte diagnostisere folks helse?
Min venn var en som følte seg tråkket på. Flere har tatt kontakt og fortalt at de gikk ned i kjelleren da politikeren, helt uten faglig kunnskap og uten erfaring med å gå i «vanlige folks sko» slo om seg med diagnostisering. ja, ordtaket: «Den vet best hvor skoen trykker, som har skoen på.» er verdt å tenke dvele litt ved. Det betyr at det er lurt å lytte til de som har problemer før noe dumpt passerer lepene.
Det er ikke en politikers rolle å bedømme folks helseutfordringer ut fra andrehånds opplysninger og helt uten faglig kompetanse.
Jeg støtter min venn – og ja, jeg har stor forståelse for min venns skuffelse.