Hvorfor måtte Finnmark være det første fylket  i Norge som mister sjelesørger?

Finnmarkssykehuset har sagt opp prestetjenesten ved klinikk Hammerfest og klinikk Kirkenes.

Finnmarkssykehuset blir dermed en av få – eller det eneste helseforetaket i Norge – som ikke får et tilbud ved sjelesorg og annen livskriser. Sykehusprestene er et tilbud til pasienter, pårørende og ansatte som har behov for en samtalepartner når livet er vanskelig – uansett tro- og livssyn, til hjelp for de som har behov for trøst.

Av Irene Ojala, Leder Pasientfokus, Finnmark.

En sykehusprest er samtalepartner for mennesker i kriser. Når helsepersonell i akuttmottaket vurderer et pasientforløp som så kritisk at det kan stå om liv og død, blir pårørende bedt om å komme til sykehuset. De får da tilbud om pårørendestøtte – som ofte gis av en sykehusprest.

På helsedirektoratets sider kan man lese:

«Pårørendestøtte handler om psykososial støtte for de pårørende. Dette er en vid betegnelse som innebærer på ulikt vis å være der for de pårørende, slik at de kan holde ut å stå i situasjonen de er i. Videre kan den psykososiale støtten handle om å kartlegge nettverk, å mobilisere ressurser til å vende seg mot fremtid og å samle krefter til å gå videre (Helsedirektoratet, 2016).»

Når Finnmarkssykehuset tar bort tilbudet om sykehusprest og samtalepartner mister pasienter, pårørende og ansatte ved sykehusene i Finnmark en viktig støtte i vanskelige livssituasjoner.

Er det slik at jakten på inntjening trumfer menneskelig omsorg?

Finnmarkssyekhusets ledelse har mye å svare for: Hvor langt ned er det mulig for Finnmarkssykehusets styre og ledelse å synke i jakten på økonomisk inntjening? Det spørsmålet må vi faktisk stille.  Og vi – må stille oss selv spørsmålet: Hvor mye skal vi tåle at Finnmarkssykehuset tar fra oss av tilbud før vi alle tar til gatene? For saken er den:

75 000 mennesker i Finnmark blir nå uten sjelesørger når sykdom eller akutte situasjoner inntreffer.  Finnmarkinger sitter igjen med å håpe på flaksen, eller ta direkte kontakt med en hjelper, en healer – eller finnmarkingen må sette sin lit direkte til Vår Herre.

For det var vel ikke mulig for styreleder Lena Nymo Helli  i Finnmarkssykehuset eller for administrerende direktør Ole Hope og hans eksklusive team å ta ned økonomien til styreleder, direktørene, eller innleie av konsulentene for å kunne lønne sykehuspresten?

Nei. det enkleste var igjen å ta fra tilbud fra de svakeste som står i livskriser.

Gode folk- vi kjenner jo alle lusa på gangen – ikke sant?

Å «kjenne lusa på gangen» betyr at vi har lært av erfaringer. Finnmarkssykehusets ledelse har endrer Finnmarkssykehuset de siste årene. Endringer som ikke er til folk i Finnmark sitt beste. Finnmarkssykehuset presiserer, men likevel fortsetter toget raskt i den retning de har tenkt. Likevel er noen etterord fra meg på sin plass.

Da jeg skrev saken baserte jeg den på det jeg leste i går morges (mandag 13. oktober) fra NTB, iFinnmark, Nettavisen, NRK  og andre mediehus.  Men etter at saken har vært publisert i ulike medier, gikk kommunikasjonssjef i Finnmarkssykhuset, Eirik Palm, ut og korrigerte mediene. Palm sa ifølge NRK: Finnmarskssykehuset har sagt opp avtalen med Den Norske Kirke, men ingen stillinger (prestestillinger, min anmerkning)  har blitt sagt opp. NRK beklager feilen.

Til presiseringen fra kommunikasjonssjef, Eirik Palm er å si:

At Finnmarkssykehuset har sagt opp avtalen med Den norske Kirke er, slik jeg ser det, et signal om en begynnende endring i sjelesorgarbeidet i Finnmark. Slik vi har sett Finnmarkssykehuset har endret helsetilbudet i Finnmark de siste årene. Ja, vi kjenner lusa på gangen.

Mediedekningens konsekvenser skapte uro både hos folk i Finnmark og andre steder i Norge. Så stor uro at en presiseringen fra helseforetaket ble viktig for Finnmarkssykehuset. La oss håpe at konsekvensene blir at ledelsen ved Finnmarkssykehuset aldri sier opp sykehuspresten. Våre Healere og læsere kan fort bli overarbeidet.