En thriller for folk, natur og kultur i Finnmark.
Industrialiseringens konsekvenser handler om mennesker, natur, og tap av kultur. Tirsdag 6. mai 2025 var dagen stortinget behandlet stopp i elektrifisering av Melkøya. Det ble en thriller for folk, natur og kultur i Finnmark.
Jeg har jobbet tett opp mot mange mennesker som blir berørt, og det er trist å høre at også folk som støtter Arbeiderpartiet eller har gjort det til nå, forteller at Arbeiderpartiet har tatt fra dem naturen deres, kulturen deres og alt håp for framtiden, og at de har lyst til å forlate Finnmark.
Det er også trist å snakke med reindriftsnæringen, som forteller om at unge reindriftsutøvere har mistet håpet og troen på egne framtidsmuligheter i reindriften, som jo også er en næring i tillegg til kultur. Det gjør noe med meg når jeg hører at noen i sin beste alder har tatt livet sitt fordi de har mistet framtidstroen. Dette er alvorlig.
Penger er kortsiktig. Men naturen er framtiden.
Vi vet vi lever i en urolig tid, og før eller siden vil olje og gass være kun tomme brønner. Da sitter vi igjen i Finnmark med ingenting, og det vil høres.
Statsråden sier at det her vil bli kostbart å stoppe utviklingen. Da har kanskje regjeringen en plan om å tilby kompenserende løsninger til reindriften, slik de gjorde på Fosen? Det kan jo føles rimeligere, men i det lange løp vil vi stå overfor store etiske utfordringer med en sånn løsning, for med en slik planlagt økonomisk erstatningsplan setter regjeringen reindriften i en umulig situasjon.
Vil økonomisk erstatning til reindriften løse problemet? Kanskje kortsiktig, men…
Det er litt sånn «Catch-22»: et dilemma med to utganger, hvor reindriften vil tape uansett. Hvis reindriftssamene fortsetter kampen mot vindindustrien i sommerbeitet, blir de beskyldt for å stanse all utviklingen i Finnmark, og hvis de tar imot penger som en økonomisk kompensasjon som staten vil gi, blir reindriften betraktet som svikere og beskyldt for at de lar seg kjøpe. På den måten gjør staten reindriftssamene til syndebukk, og så prøver de å gå fri selv. Det er ganske enkelt en skam.
Ingen konsekvenser for politikere som gjør beslutninger som folk og natur taper på.
Resultatet av denne prosessen er at flere reindriftsutøvere, og andre, som nevnt, sliter psykisk. Hadde vi som styrer Norge i dag, som sitter her på Stortinget, tort å overkjøre folkeviljen – 72 pst. av befolkningen i Finnmark – hvis vi selv ble stilt ansvarlig for de feilgrepene vi gjør og de konsekvensene det tar med seg?
For nesten nøyaktig 20 år siden var det stor festivitas her i salen, med store ord og fynd og klem, da finnmarkingene fikk sin egen lov – Finnmarksloven – som skulle gjøre oss finnmarkinger til herrer i eget hus. Hvordan gikk det med det? Vi fikk det bare på lån. Plutselig fant regjeringen ut at de har behov for de arealene selv, så de – jeg holdt på å si – driter i hva finnmarkingene mener.
Hvorfor blir ikke finnmarkinger hørt?
Det er som nevnt ulikt syn på hvilke fordeler det er med regjeringens plan, men hvorfor lytter ikke Arbeiderpartiet til finnmarkingene? Vel, svaret har vi: 72 pst. av oss sier nei til elektrifisering av Melkøya, ifølge en meningsmåling som ble gjort like før jul. Hvorfor ble – og blir – vi ikke hørt?