Hvis politikere lyver, eller slipper unna med løgn, hvem skal vi da ha tillit til i det som omtales som det norske demokratiet?
Ingrid Uthaug, Høgskolelektor og Irene Ojala tidligere stortingsrepresentant og leder for Pasientfokus.
Del 1 – Feilene
Etter valget har det kommet fram at Arbeiderpartiet brukte skremselsangrep og feilinformasjon som metode. Politikere kan visstnok ikke lyge – de gjør feil, snakker feil, eller kommer med usann informasjon. Og så – når de presses nok – kan de beklage. Ikke at de snakket feil, men at det kom feil ut. Eller egentlig mest at det kom ut i det hele tatt.
Under valgkampen lovte Arbeiderpartiet at nedskriving av studielån lå fast, gratis ferger, skipstunnel på Stad, at barnetrygden ikke skulle inngå i beregningsgrunnlaget for sosialhjelp. Dette ble formidlet av hele Arbeiderpartiet valgkamporganisasjon, inkludert ildsjeler som sto på stand. Men alt dette var strøket fra budsjettet FØR valget. Arbeiderpartiet formidlet noe før valget som de visste ikke var sant. Hvor mange visste og burde visst? Valgkamp og valgkampmateriell utformes jo til dels sentralt.
Men løgnene tjente partiet i valgkampen. På bekostning av blant annet Pasientfokus fra Finnmark. Trygve Slagsvold Vedum sa i Debatten, 21. oktober at å ikke snakke sant påvirker valgkampen. På spørsmål fra Fredrik Solvang om Vedum hadde tapt velgere til AP på dette var svaret «Det har vi sikkert». Tuva Moflag svarte også at «Det kan være at velgere stemte på oss på bakgrunn av disse sakene».
Dette alene er ille…
Men i tillegg skremte Arbeiderpartiet med at H og FrP ville fjerne flere av disse sakene hvis høyresiden vant valget. Vi vet at Høyre gikk ned i år. Om det er denne saken, eller egen forståelse av hva som er «feil» kan diskuteres. Fremskrittspartiet gjorde et brakvalg. Var det på grunn av, eller på tross av, dette? Ville Sylvi Listhaug vært statsminister hvis Arbeiderpartiet ikke hadde frontet disse sakene? Det får vi aldri vite, men vi vet det opptar velgere på begge sider.
Også i Finnmark var Arbeiderpartiet «på hugget». Finnmark har vel aldri hatt så tett besøk av ministre som under denne valgkampen. Helt til uken før valget lå Pasientfokus inne på Stortinget med ett mandat. Tilbakemelding etter valget tilsier at det også ble «snakket feil» om Pasientfokus. Mer om dette i Altaposten.
Del 2 – Feilretting
16. oktober nektet Vestre å beklage. «Jeg burde tenkt på at vi har et annet opplegg i det budsjettet vi nå har lagt fram, og formulert meg litt annerledes om det eksempelet.»
17. oktober beklaget Støre og Vestre og de ba om unnskyldning for at svaret ble feil.
21. oktober melder Arbeiderpartiet at de skal holde det de lover og at de tar studielånsletting og gratis ferge inn i budsjettet igjen. På Debatten samme kveld fremkommer det at ordningen med sletting av studielån likevel ikke blir helt som den var planlagt – fagarbeidere var tatt ut fra ordningen. De andre sakene de «snakket feil» om i valgkampen rettes ikke opp.
Valgloven – § 16–6 gir korte frister for å kunne klage på et valg. Når budsjettet legges frem er disse for lengst overgått. Slik sett kan man faktisk love og lyge i en valgkamp så lenge man ikke blir avslørt før det har gått syv dager fra valget er kjent gyldig. Valgresultatet blir da gjeldende til neste stortingsvalg og partiene beholder sine mandater.
Men fristene gitt i § 16–6 inkluderer ikke en sak som denne: Et regjeringsparti brukte saker de allerede hadde fjernet fra sitt budsjett for å vinne et valg, men på grunn av tidsrom mellom godkjenning av valg og budsjettfremleggelse ble dette naturlig nok oppdaget på et senere tidspunkt. Er klagefristen åpen når slike omstendigheter ikke omfattes spesifikt av lovverket?
Valgpåvirkning reguleres av straffeloven: De som ved et offentlig valg «opptrer slik at noen utilsiktet unnlater å stemme, eller stemmer annerledes enn tilsiktet», kan etter straffelovens § 151. Stemmekjøp og utilbørlig stemmepåvirkning, straffes med bot eller fengsel i inntil 2 år. § 86 b angir foreldelsesfristen til 3 år. Denne loven er rettet mot individer. Men kan en regjering dømmes etter denne?
Beskytter dagens lovverk demokratiet i stor nok grad?
Er det slik at valgpåvirkning som ikke oppdages i løpet av en uke etter at valget er godkjent, ikke gir velgere mulighet til å stemme på nytt, selv om store deler av et partis medlemmer og ministre skulle havne i fengsel i to år?
Siste skanse i å forsvare demokratiet tilligger da Stortinget i form av mistillitsforslag. Stortingspartiene må da danne en ny regjering. Partier som selv kanskje har hatt et litt omtrentlig forhold til sannheten vil nødvendigvis ikke se dette som et godt alternativ.
Men regjeringen kan også selv velge å gå av. Ser man på hvordan de har forholdt seg i denne saken frem til nå, er dette lite trolig. Unnskyldning og delvis retrett kom først etter massivt press.
Del 3 – Veien videre
Valget har vært, og noen mener at vi nå skal legge valget bak oss. Det heter seg at vi må gå videre. Men hvis vi går videre uten å komme til bunns i løgnens kjerne – vil ikke det si at vi akseptere valgpåvirkning? Det at vi må gå videre er en kjent hersketeknikk brukt av de som mener det er ubehagelig å bli stilt til ansvar for sine handlinger.
Ved valg i utlandet sender Stortinget valgobservatører.
Vi gjør det fordi valg handler om grunnleggende sivile og demokratiske rettigheter. Dette er rettigheter som må beskyttes. Vi mener at valg skal være basert på åpenhet og ansvarlighet. Det gir velgere korrekt kunnskap om ulike valgalternativer som finnes på den politiske menyen. Hvis politikere lyver, eller slipper unna med løgn, hvem skal vi da ha tillit til i det som omtales som det norske demokratiet?
Både i redaktørstyrte og sosiale media diskuteres dette heftig. Vi har påpekt at dagens lovverk kan være mangelfullt i å forsvare demokratiet og demokratiske prinsipp. Nå behøver vi en juridisk debatt! Når tillit ikke er nok, må lovverket beskytte velgerne.
Du kan også lese denne saken i følgende aviser: