En e-post til ettertanke:

Tidligere i uka fikk jeg en e-post av en som ønsket at jeg skulle dele deler av innholdet med dere.  Jeg gjør det – fordi beskrivelsen er noe mange kjenner seg igjen i.  Delte erfaringer fra  vanskelige dager med sykdom gir mot.   

«Petter» skriver det slik:

«Jeg vet at det er systemet Pasientfokus setter søkelyset på – ikke de som jobber med pasientene. Det er fint – for det er mange flinke sykepleiere, de vet ikke hva godt de skal gjøre, men systemet sendte meg til en plass som ikke hadde fagfolk – og systemet holdt meg på en plass som ikke kunne gi meg behandling eller undersøkelser. Det var som å bo på pensjonat, men jeg ble bare sykere. Først etter ni dager kom jeg på «riktig sykehus.» Det er ikke sikkert jeg kommer meg mer – prognosetapene ser ut til å være for store. Hvis jeg klager så er jeg redd for at de som tross alt gjorde det de kunne skal tru at jeg mener det er de som er problemet, men det er det jo ikke.  I redsel for å gi gode folk grunn til å tru at jeg klager på dem, ikke systemet, gjør at jeg ikke lyst til å sette fokus på problemet. Derfor er jeg glad noen gir meg mot – det gjør du Irene og Pasientfokus – dere har fått meg til å forstå at vi må være modige sammen med noen – først da kan vi endre systemet – og det handler jo om fremtiden for syke folk.»

Eller som ho sa den eldre kvinnen i min nærhet:

«Når vi står sammen – da er vi så sterke at vi kan ha mer krefter enn en bombe!»  

Jeg håper det er klokskapens «bombe» treffer samtlige politikere – slik at vi sammen kan gjøre en forskjell.

Riktig god helg til dere alle.